DRØM OG DIKT Poesi 2018-4 Side 28-35 *Sigve Lauvaas

O.Garborg-ill.

Side 28-35

FLYTTE

Jeg flytter på gamle gjenstander.

Vi ommøblere hele tiden.

Vi holder bilder opp mot lyset,

Og ser kjære og kjente ansikter

Som brikker i et spill.

Skulpturer blir veltet. Glass knust.

Gamle murer dekkes av mose.

Språket forties. Skriften er lukket.

Varsomme hender blir glemt.

Gamle folk er levd liv.

Vi er som gamle gjenstander.

Snart er vi til bry, og visner bort.

En stol i vinduet kan være god å ha,

Så lenge en har ro i sjelen

Og kan hilse dagen med varme hender.

TID

Tiden kan gå over golvet,

Være med oss på butikken,

Kjøre oss rundt i byen

Og pleie oss på gamlehjemmet.

Tid lyser fremover, og rundt

Som en lyktestolpe. Den

Gir seg til kjenne i barn og barnebarn,

Så lenge vi kan oppleve nærhet.

Gamle papirer blir til støv,

Som lauv og gras, som mennesker.

Bare tiden vil bestå til slutt,

Når vi seiler over havet, til verdens ende.

  

MØRKE OG LYS

Mørkets venninne er uglemor i skogen

Og søte villmus som løper sin vei.

Blomster forteller om livet i hagen,

Og jorden føder nye vekster med frø.

Utrettelig stråler det evige lyset.

Barnet vokser til visdom, år etter år.

Alt har sin rytme i tidens orkester.

Insekter summer, og bilkøen står.

Det lyser av blomster og glade, små engler,

Mens gamle skjelver mot vinternatt.

I demringen går en fisker mot havet.

Han elsker sitt yrke, som kvinner og båt.

MITT LAND

Jeg kommer fra mitt land.

Her drømmer jeg, og maler hus.

Jeg bærer mine drømmer med

Til andre siden av havet.

Jeg står ved terskelen til en hel verden.

Fra mitt land kan jeg se ut

Til en tåket heim i horisonten.

Her er vinduer og stjerner.

Jeg drømmer om kjærlighet,

Og finner spor av mitt land i Afrika.

Noen må ha reist før.

Jeg vil se dalen, og kirken de bygde.

Jeg kommer fra mitt eget,

Og går til mitt eget.

Jeg drømmer om å finne meg selv

Før kjærligheten tørker ut.

ELV

Der går en elv gjennom historien.

Levende og døde har en vei å følge.

Hverdag og fest blir til postkort,

Solnedganger til møteplasser.

Drømmer om mennesker som går til og fra bålet.

De brenner røkelse for Gud,

Og samler seg ved elvebredden, og lyser,

De snakker sammen om veien.

Barn av en annen verden kommer til syne.

Alle som går denne veien, er våre barn.

Vi skal omfavne de hellige i Paradis,

Der alle båtene blir fortøyd.

I FØLGE

Jeg følger deg med min fiolinstreng,

Og oppsluker deg med mitt hjerte.

Jeg skygger deg med glede og håp,

Og skjenker deg kostbare gaver.

Vi er i følge gjennom tiden, som åpner seg,

Og fløyter som toget hver dag.

Vi dekker hverandre med silke og lin,

Før avskjedens time kommer.

Hele livet er et under, og et mysterium.

Den dype tonen følger meg som et barn.

I følge med deg, blir jeg fanget.

Din kjærlighet løfter meg høyt i lyset.

  

Å BÆRE

Jeg bærer vinden med meg.

Jærhavet forteller sitt.

Jeg bærer glede på mine lepper,

For jeg har sett bruset av engler

På vei til Jerusalem.

Jeg bærer gatelyktene med meg,

Og drømmer om å komme trygt frem.

Ordene flyter fra min munn,

Og alle papirflater er dekket med tekst

Om å vandre i lyset.

Jeg bærer et instrument i mitt bryst.

Hjertet er felles med sjelen.

De fanger lysstråler i natten, og smir gull.

Jeg kan ikke skrive alt med ord.

Bare kjærligheten kan bære min smerte.

ØRKEN

Jeg kommer fra ørken

Til et fruktbart land.
Jorden er gavmild. Den søker mitt hjerte.

Da ser jeg behovet for vann.

Fisken spør ikke.

Den raskeste veien til rikdom

Er å strekke seg etter skyer og regn.

Ørken avler ørken,

Men, mitt hjerte ser en fruktbar hage,

Mil etter mil med druer og dadler,

Kyr og sauer som beiter,

Og et yrende folkeliv.

Det er Israel i dag. Negev og Golan.

Jeg kommer fra sanden til et flammende bål.

Jeg søker mitt eget, og forfedrene

Roper etter meg. Fiskere og jegere arbeider

Så alle kan finne tilbake til farshuset.

MORGEN

Vi er om bord i en båt

Og farer av sted på bølgene.

Solen vandrer med oss på veien

Over det blå, blå hav.

Vi breier oss ut på kjølen

Og titter på stjerner og måne.

Hvor kommer alle fuglene fra?

Hvem skapte dette mektige rommet?

Før jeg ble født falt en stjerne ned.

Og jeg fikk et navn fra oven.

Jeg hørte ekko fra Sibelius,

Og klokkeklang fra en kirke.

Vi er om bord under stjerneteppe,

Og seiler om kapp med solen.

Vi holder kurs mot en annen havn.

Nå blinker det klart fra fyret.

En morgen er vi fremme,

Og går i land. Et lite barn er født.

En blindpassasjer, en kongesønn

Er født til vår grønnkledde jord.

STJERNE

Var du en stjerne, så kom du nær,

Så gav du meg gull i hatten.

Kjæreste barn, kom til meg nå,

Så skal jeg gi deg skatten.

Stjerne som lyser på himmelen blå,

Og lyser veien for meg.

Kom med din lengsel, din kjærlighet,

Så blir det fred på jord.

EUROPA BLØR.

Her ebber livet stadig hen.

Europa blør.

Naturen lider, folk og hjem.

Alt ligger øde, som i krig.

Jeg kjenner ingen mer.

Med vold og ondskap går en vei.

Europa er i nød.

Vårt kjære fastland, bygd og by

Er ødelagt av stoff og spyd.

De kommer ifra sør.

Som vin i sprukken skål er du,

Mitt hjemland langt i nord.

Naturen vinker, vin og brød.

Og alle som vil komme hit,

Får gratis – kjærlighet.

SOLEN

Solen, solen kommer.

Et flettverk av blomster og trær

Pynter porten.

Solen lyser. Ditt hår er gyllent,

Og dine øyne stråler.

Men, du har kjølige skuldrer,

Og kjolen er vevd av lin.

Solen vil rødme i havet i kveld.

I morgen er solen smykket av gull,

Og hendene dine er varme.

Solen kommer i en bue.

Jeg puster gjennom ditt hår.

Vinden blåser på ruten din,

Og solen gjemmer seg.

Snart vil solen snu.

Vår lengsel er evig glede.

TILEGNET

Ordet er tilegnet vår tid.

Alt som er skrevet om oss:

Nakenhet, renhet, lyset, ditt øye

Som skinner og deler bildet.

Det er vårt liv.

Frykten å ikke nå målet,

Ikke strekke til, eller bli avvist,

Roper i mørket.

Alt er tilegnet vår tid.

Barnet som ser horisonter,

Hører stemmer fra havet

Og dempet musikk, -

Skal en gang våkne i lyset.

Det er vårt liv.

DITT HJERTE

Ensomhet i små rom.

Ditt hjerte banker, -

Sus i graner og gamle hus.

Jeg hører til, men ikke her.

Verden roper i mitt indre

Og vil trekke meg ut i vannet,

Bort fra jord og eventyr.

Sorgen tier.

Et sannhetsvitne stiger frem.

Solen dekkes fort av skyer.

Dagen svinger.

En hellig kirke står i brann.

Mitt hjerte slår, og åpner seg.

Tilgivelse og visdom, lys,

Forvandler oss til nye mennesker

I et grenseløst land.

TRØST

Uten trøst i skog og fjell,

Kunne jeg ikke leve.

Hvor godt det er å kjennes ved

Mitt barndoms rike, mor og far.

Når plommetreet står med moden frukt,

Er jeg ivrig til stede - som barn.

Jeg fryder meg, og har god appetitt.

Jeg elsker denne blomstrende tiden.

Epler, pærer, plommer, moreller

Og kirsebær, skal blomstre i min hage.

Bringebær, rips, jordbær og stikkelsbær,

Gir trøst og gode dager.

Fugletrekket kommer hit, og spiser litt,

Før de drar til fjerne land.

Om høsten faller bladene av,

Og skogen min er ribbet.

Men stjernene skal lyse enn i mørke natt.

Jeg sitter i en gyngestol

Og tenker på evigheten,

Og fortviler - at alt er slutt en dag.

Vinger beveger seg, og slekt og venner tar farvel.

Den siste reis er alt begynt,

Og båten ligger klar.

Under himlens bue blinker en stjerne.

Og engelen kommer med nøkkelen

Til vårt nye hjem.

 

O,Garborg-ill.