DRØM OG DIKT Poesi 2018-4 Side 36-41 *Sigve Lauvaas

Høst-ill.

Side 36-41

STJERNER

Stjerner, mine venner,

Hold fast på ditt kall.

Lys over verden med glede.

Se at vi favner deg. Smil til vår jord.

Vinteren nærmer seg. Natten er mørk.

Stjernene stråler. En hyllest, en takk.

Vi skuer ditt ansikt. Ditt øye er gull.

Din ømhet og klarhet er lykt på vår sti.

Du er oss et bilde, et levende tegn

På skaperens allmektige visdom.

Stjerner er en gåte

Som banker på vår dør.

De kommer gjennom vinduet

Og speider fra det blå – med kjærlighet.

Jeg hilser dypt velkommen.

I natt er lyset tent.

Om barn og voksne glemmer seg,

Er stjernene vår venn.

TRÆR

Trærne duver i vinden

Og lyser mot kveld.

De strekker sine armer ut

Som stjerner.

Med kronen høyt mot himmelen,

Kan trærne svinge seg.

De synger etter vinden

En lystig melodi.

Rolig hvisker trærne

Om alt vi ikke vet.

De kjenner vær og stjerner,

Og trøster oss med sus av kjærlighet.

ORD

Ordene i rommet favner oss.

Vi bærer dem ut i verden.

Språket er hellig som barnet.

En berøring av ord

Skaper varme og lys.

Ordene smiler og gråter.

Ordene blir vugget til en sang

Vi synger ved fødsel, og begravelse.

Ordene gir oss honning og vin,

En nøkkel til livets skole.

GLEMME

Jeg kan ikke glemme ditt ansikt.

Årganger sliter seg ut.

De forlatte i dalen forteller

Om nedarvet kjærlighet.

Gravhauger lyser ved bålet.

Vi må ta vare på minner og makt.

Hvert øye ser fjerne kyster i

Som lyser i evighet

Å plante en hage, gir perspektiv.

Vi kjenner hvert hjem.

En skog av kors i åkerjord

Roper etter nåde i dag.

FLYTER

Ordene flyter som gras med strømmen.

Elven er dyp. Ordene er brød med næring,

Kraft til å gå videre.

Som et galleri stråler ordene, og favner alle.

Den som er forelsket, favner igjen,

Og svinger sitt hode som en gatelykt,

Inn i fremtiden, inn i det blå.

LYS

Lys i bevegelse.

Vaktposter ved veikanten.

Himmelen kom inn i mitt hus,

Ikke tilfeldig. Den etterlot seg stjerner.

Låven er sval. Stemmer av folk

Forstår at lys er hellig.

De samler seg ved utsiden av lokalet.

Toget passerer. Noen hvisker til oss.

En synsk kvinne fortalte historien om lyset

Som kom til sine egne.

CELLER

Cellene i kroppen kryper sammen,

Gjemmer seg i rommet.

De er arvet, dyrebare, fullkomne,

Og kjenner sin skaper.

Ordet smelter på tungen. Glansen av celler,

Blir et blikkfang.

Gjennom historien har celler alltid vært fremtredende.

De kjenner sin oppgave, og jobber målbevisst

Til streikevarslet blir forkynt.

SNØ

Snø. Stadig mer snø. Tung snø til langt på natt.

Hustak blir prøvd. Snø favner alle

Og fryser til is. Stadig mer vinter.

Luer og votter skal frem.

Skjerf til alle. Årstiden blir byttet ut.

Snøen er stadig foran oss.

Snø på kirkegården forteller om uår og pest.

Mange er gravlagde i polhavet.

TALE

Pelsen er av.

Jeg er fri til å tale.

Ditt liv er ditt liv.

Det er en strålende dag.

Lykken skal følge deg.

Du fødes og formes.

Alt er ditt som du bærer på.

Den som elsker, blir rik i alder.

Hodet får visdom,

Hjertet får liv og blomster,

Sjelen får vinger.

Vi møtes snart.

STEIN

Vi er som hogd i stein,

Plassert som bindeverk,

Reist med rot.

Steinen skal stråle som fjell

Og vise veien vi skal gå.

Når vi kommer nærmere

Skjønner vi at steinen har makt.

Steinen er plattform, og en søyle.

Den gir arbeidsplasser

Og et trygt hjem.

Alle som pirker i steinhjerter ,

Blir møtt med tukt.

I evigheten er stein gull,

Og vi er engler.

  

FJELLET

Uendelig skal vår slette bli.

Og fjellet skal rekke til verdens ende.

På veien hører vi den minste lyd,

Og alle er blitt venner.

Vi synger selv, og lytter til sang.

Ondskapens slør er veket bort.

Alle er født på ny.

Fjellet er den faste grunnvoll.

Veien til paradis er åpen.

Visdom er gjemt i gull, i det indre.

Der banker de helliges hjerter.

Hvert ord som blir sagt,

Er som moden frukt.

Den metter alle med glede.

BLOD

Blodet varmer.

Vi ofrer livet for hverandre.

Vi venter på døden,

Og knytter vennskap.

Vi er tjenere. Vi har vilje,

Sterkere enn kjetting.

Vi ber for verden.

Våre bønner løfter sjelen frem,

Som et takkoffer.

Vi svømmer i blod.

Vårt indre liv er avhengig av blomster,

At noen bryr seg. Eldgamle ord lyser

Og gir oss kjærlighet.

Vi erobrer og blir erobret.

Våre hender er varme av gode gjerninger.

Vi skal leve til engelen henter oss.

Å LÆRE

Lær meg ordene.

La ordene flyte.

Lær meg å spise ditt brød.

Lær meg å fly i stille baner,

Oppleve, oppdage vårens krefter.

Lær meg å se.

Om fremtiden suser i vind og vær,

Vet jeg at dine ord er liv.

Lær meg å tro.

Kulden gnager i merg og bein.

Sommerens hete gjør bladene slappe.

Vi kan ikke leve uten brød og vann.

Lær oss å lytte.

Vi bøyer oss ned for din fot i dag.

Gi oss av kilden, gi oss ditt ord.

Frels oss fra syndens mektige gap.

Gi oss visdom, så vi kan leve

Og vokse i kjærlighet.

Lær oss å be.

ØYNER

Jeg er dekket av skjell og slam,

Er farget som jorden,

Tilpasset det veldige livet

Med botsøvelser og berøring.

Jeg kryper på marken

Og er beskyttet for ørn og falk.

Ryggen strammer seg langs veien.

Mine horntagger hjelper i nød.

Rundt meg er strødd hvite konvaller.

Jeg er en kronhjort som spiser av grøden.

Huden er varm som et hjerte.

Jeg spiser gras og lyng, og vokser i en ny tid.

 

Sigve Lauvaas-6 år.

DRØM OG DIKT Poesi 2018-4 Side 28-35 *Sigve Lauvaas

O.Garborg-ill.

Side 28-35

FLYTTE

Jeg flytter på gamle gjenstander.

Vi ommøblere hele tiden.

Vi holder bilder opp mot lyset,

Og ser kjære og kjente ansikter

Som brikker i et spill.

Skulpturer blir veltet. Glass knust.

Gamle murer dekkes av mose.

Språket forties. Skriften er lukket.

Varsomme hender blir glemt.

Gamle folk er levd liv.

Vi er som gamle gjenstander.

Snart er vi til bry, og visner bort.

En stol i vinduet kan være god å ha,

Så lenge en har ro i sjelen

Og kan hilse dagen med varme hender.

TID

Tiden kan gå over golvet,

Være med oss på butikken,

Kjøre oss rundt i byen

Og pleie oss på gamlehjemmet.

Tid lyser fremover, og rundt

Som en lyktestolpe. Den

Gir seg til kjenne i barn og barnebarn,

Så lenge vi kan oppleve nærhet.

Gamle papirer blir til støv,

Som lauv og gras, som mennesker.

Bare tiden vil bestå til slutt,

Når vi seiler over havet, til verdens ende.

  

MØRKE OG LYS

Mørkets venninne er uglemor i skogen

Og søte villmus som løper sin vei.

Blomster forteller om livet i hagen,

Og jorden føder nye vekster med frø.

Utrettelig stråler det evige lyset.

Barnet vokser til visdom, år etter år.

Alt har sin rytme i tidens orkester.

Insekter summer, og bilkøen står.

Det lyser av blomster og glade, små engler,

Mens gamle skjelver mot vinternatt.

I demringen går en fisker mot havet.

Han elsker sitt yrke, som kvinner og båt.

MITT LAND

Jeg kommer fra mitt land.

Her drømmer jeg, og maler hus.

Jeg bærer mine drømmer med

Til andre siden av havet.

Jeg står ved terskelen til en hel verden.

Fra mitt land kan jeg se ut

Til en tåket heim i horisonten.

Her er vinduer og stjerner.

Jeg drømmer om kjærlighet,

Og finner spor av mitt land i Afrika.

Noen må ha reist før.

Jeg vil se dalen, og kirken de bygde.

Jeg kommer fra mitt eget,

Og går til mitt eget.

Jeg drømmer om å finne meg selv

Før kjærligheten tørker ut.

ELV

Der går en elv gjennom historien.

Levende og døde har en vei å følge.

Hverdag og fest blir til postkort,

Solnedganger til møteplasser.

Drømmer om mennesker som går til og fra bålet.

De brenner røkelse for Gud,

Og samler seg ved elvebredden, og lyser,

De snakker sammen om veien.

Barn av en annen verden kommer til syne.

Alle som går denne veien, er våre barn.

Vi skal omfavne de hellige i Paradis,

Der alle båtene blir fortøyd.

I FØLGE

Jeg følger deg med min fiolinstreng,

Og oppsluker deg med mitt hjerte.

Jeg skygger deg med glede og håp,

Og skjenker deg kostbare gaver.

Vi er i følge gjennom tiden, som åpner seg,

Og fløyter som toget hver dag.

Vi dekker hverandre med silke og lin,

Før avskjedens time kommer.

Hele livet er et under, og et mysterium.

Den dype tonen følger meg som et barn.

I følge med deg, blir jeg fanget.

Din kjærlighet løfter meg høyt i lyset.

  

Å BÆRE

Jeg bærer vinden med meg.

Jærhavet forteller sitt.

Jeg bærer glede på mine lepper,

For jeg har sett bruset av engler

På vei til Jerusalem.

Jeg bærer gatelyktene med meg,

Og drømmer om å komme trygt frem.

Ordene flyter fra min munn,

Og alle papirflater er dekket med tekst

Om å vandre i lyset.

Jeg bærer et instrument i mitt bryst.

Hjertet er felles med sjelen.

De fanger lysstråler i natten, og smir gull.

Jeg kan ikke skrive alt med ord.

Bare kjærligheten kan bære min smerte.

ØRKEN

Jeg kommer fra ørken

Til et fruktbart land.
Jorden er gavmild. Den søker mitt hjerte.

Da ser jeg behovet for vann.

Fisken spør ikke.

Den raskeste veien til rikdom

Er å strekke seg etter skyer og regn.

Ørken avler ørken,

Men, mitt hjerte ser en fruktbar hage,

Mil etter mil med druer og dadler,

Kyr og sauer som beiter,

Og et yrende folkeliv.

Det er Israel i dag. Negev og Golan.

Jeg kommer fra sanden til et flammende bål.

Jeg søker mitt eget, og forfedrene

Roper etter meg. Fiskere og jegere arbeider

Så alle kan finne tilbake til farshuset.

MORGEN

Vi er om bord i en båt

Og farer av sted på bølgene.

Solen vandrer med oss på veien

Over det blå, blå hav.

Vi breier oss ut på kjølen

Og titter på stjerner og måne.

Hvor kommer alle fuglene fra?

Hvem skapte dette mektige rommet?

Før jeg ble født falt en stjerne ned.

Og jeg fikk et navn fra oven.

Jeg hørte ekko fra Sibelius,

Og klokkeklang fra en kirke.

Vi er om bord under stjerneteppe,

Og seiler om kapp med solen.

Vi holder kurs mot en annen havn.

Nå blinker det klart fra fyret.

En morgen er vi fremme,

Og går i land. Et lite barn er født.

En blindpassasjer, en kongesønn

Er født til vår grønnkledde jord.

STJERNE

Var du en stjerne, så kom du nær,

Så gav du meg gull i hatten.

Kjæreste barn, kom til meg nå,

Så skal jeg gi deg skatten.

Stjerne som lyser på himmelen blå,

Og lyser veien for meg.

Kom med din lengsel, din kjærlighet,

Så blir det fred på jord.

EUROPA BLØR.

Her ebber livet stadig hen.

Europa blør.

Naturen lider, folk og hjem.

Alt ligger øde, som i krig.

Jeg kjenner ingen mer.

Med vold og ondskap går en vei.

Europa er i nød.

Vårt kjære fastland, bygd og by

Er ødelagt av stoff og spyd.

De kommer ifra sør.

Som vin i sprukken skål er du,

Mitt hjemland langt i nord.

Naturen vinker, vin og brød.

Og alle som vil komme hit,

Får gratis – kjærlighet.

SOLEN

Solen, solen kommer.

Et flettverk av blomster og trær

Pynter porten.

Solen lyser. Ditt hår er gyllent,

Og dine øyne stråler.

Men, du har kjølige skuldrer,

Og kjolen er vevd av lin.

Solen vil rødme i havet i kveld.

I morgen er solen smykket av gull,

Og hendene dine er varme.

Solen kommer i en bue.

Jeg puster gjennom ditt hår.

Vinden blåser på ruten din,

Og solen gjemmer seg.

Snart vil solen snu.

Vår lengsel er evig glede.

TILEGNET

Ordet er tilegnet vår tid.

Alt som er skrevet om oss:

Nakenhet, renhet, lyset, ditt øye

Som skinner og deler bildet.

Det er vårt liv.

Frykten å ikke nå målet,

Ikke strekke til, eller bli avvist,

Roper i mørket.

Alt er tilegnet vår tid.

Barnet som ser horisonter,

Hører stemmer fra havet

Og dempet musikk, -

Skal en gang våkne i lyset.

Det er vårt liv.

DITT HJERTE

Ensomhet i små rom.

Ditt hjerte banker, -

Sus i graner og gamle hus.

Jeg hører til, men ikke her.

Verden roper i mitt indre

Og vil trekke meg ut i vannet,

Bort fra jord og eventyr.

Sorgen tier.

Et sannhetsvitne stiger frem.

Solen dekkes fort av skyer.

Dagen svinger.

En hellig kirke står i brann.

Mitt hjerte slår, og åpner seg.

Tilgivelse og visdom, lys,

Forvandler oss til nye mennesker

I et grenseløst land.

TRØST

Uten trøst i skog og fjell,

Kunne jeg ikke leve.

Hvor godt det er å kjennes ved

Mitt barndoms rike, mor og far.

Når plommetreet står med moden frukt,

Er jeg ivrig til stede - som barn.

Jeg fryder meg, og har god appetitt.

Jeg elsker denne blomstrende tiden.

Epler, pærer, plommer, moreller

Og kirsebær, skal blomstre i min hage.

Bringebær, rips, jordbær og stikkelsbær,

Gir trøst og gode dager.

Fugletrekket kommer hit, og spiser litt,

Før de drar til fjerne land.

Om høsten faller bladene av,

Og skogen min er ribbet.

Men stjernene skal lyse enn i mørke natt.

Jeg sitter i en gyngestol

Og tenker på evigheten,

Og fortviler - at alt er slutt en dag.

Vinger beveger seg, og slekt og venner tar farvel.

Den siste reis er alt begynt,

Og båten ligger klar.

Under himlens bue blinker en stjerne.

Og engelen kommer med nøkkelen

Til vårt nye hjem.

 

O,Garborg-ill.