OGSÅ DETTE ER MITT LIV - Dikt 4/13 * Sigve Lauvaas : januar 2013

tirsdag 29. januar 2013

OGSÅ DETTE ER MITT LIV av Sigve Lauvaas*Side 38-43 (Bok 4-2013)

Kjellfrid Herredsvela-Ill.4

TIDLIG MORGEN

Kan ikke huske alt,

Men skjelver fra topp til tå.

Jeg har trasket gjennom livet,

Skritt for skritt,

Og kjenner jeg er gammel nå.

Jeg fryser litt, og taper terreng

I bøker og landskap.

Jeg skulle lest avisen fra i går,

Men finner sengebrisken, og sovner.

Det er vinter i Norge.

Noen timer sener må jeg opp.

Etterpå koker jeg kaffe

Og spiser litt, og ser ut vinduet.

Solen er ikke konge i tunet,

Men trærne vinker til alle.

JANUAR

Sånn, på denne tiden, klatrer solen over fjellet,

Og kommer inn vinduet med friske pust

Av godhet og varme, og små stråler

Som sirkler i rommet, og griper om seg

Med lyse silkehansker.

Solen kommer en fargerik dag i januar

Med arvesølv og stas, og forteller

Om våren, som snart skal komme,

Og gir oss et teppe av ull til barnet

I vinterkulden, som presser på,

Og brekker bein og lår på glatte veier.

Sånn er livet i januar, en måned

Som klatrer med snø i fjellet,

Før februar med stjernehimmel og nattefrost.

Jeg er glad som kan være inne nå.

Jeg har sluttet med skiløp og fjellklatring,

Og drømmer om en evig vår.

Side 39

BARE BRA

Hvordan har du det?

Bare bra, sier den andre, skånsomt,

Og kunne ha sagt mye mer.

Hvordan går det? Spør vi gjerne.

Bare bra, lyder ekkoet.

Det er ord som ligger som bandasje

Når anledningen byr seg.

Det er bra at noe er bra,

Og vi kan forklare i hemmelighet

Hvordan vi egentlig har det.

Ikke alle kan snakke reint.

Jeg kunne fortalt mange historier

Om å ha det bra. Det er en vanskelig glose.

Men alle vil videre i livet, og lærer fort

At alt er ikke bare bra.

Vi lever på forklarelsens berg.

Og en dag skal vi få vite, uten skånsel,

At livet er en gåte. Men uten ordet

Kan vi ingenting gjøre.

I VINDEN

Jeg var i vinden, og blåste hit og dit.

Og vinden tok seg opp, og ble til storm.

Jeg ble i stormen gjennom mange år,

Til jeg møtte fjellet.

Det rikket seg ikke en tomme.

Jeg la mine hender på fjellet,

For å flytte fjellet til en ny planet,

Men måtte gi opp. Jeg var for gammel.

Mine krefter var i barndommen en storm

Som kunne forvandle verden.

Nå er jeg en tigger, en vingeløs fugl i vinden.

Side 40

REGN

Helst vil jeg ut i regnet,

Og la det sile ned.

Jeg drømmer å kjenne smaken

Av regn på marken her.

Graset skal gro, og stige

Mot himmelens lampehvelv.

Jeg drømmer om regn i håret,

Og bader i gamle tjern.

Hestene står i regnet,

Og sauene søker ly.

Duften av regn skal smuldre

Til vårluft i hagen din.

BLOMST

Den hvite prestekragen,

Og blomsten med rødlig skjær.

Begge har lys i håret,

Og begge er uten klær.

Eller, kanskje er kronblad noe

Som likner et plagg, en frakk.

En kåpe har alle blomster

Som lyser en sommernatt.

Blomster er rare jenter

Som synger og spiller gitar.

Hver blomst er et drømmehjerte

Et fargerikt, fromt begjær.

GRENSE

Jeg sitter ved grensen i Kornsjø,

Og bortenfor der er du.

Hver kveld skal jeg gå over grensen

Og kysse min elskede, til lyset kommer igjen.

Side 41

TÅRER

Skaperen gav, skaperen tok.

Og sorgen ble møtt med tårer.

Men skaperen viste nåde

For alle som kjente navnet.

Mens bølger av hat ropte

Over grensen til Israel,

Åpnet Gud en lysbro for engler

Som kjempet til morgengry.

Tårer ble til bekker, og sorgen

Ble båret mot grensehavet,

Der regnbuen gir et vern.

Og skaperen reiser sin panne.

SYNG

Syng, mine venner.

Syng mens det ennå er dag.

La stengelen peke mot stjerner

Og blomstre for alle barn.

Syng for en verden med blomster

Og kjærlighet.

Syng for nåden, for livet.

Ja, hver morgenstund må vi synge

For himmelens åndedrett.

Fattige og rike må synge

For kraften i ordet, for vennligheten

Som møter oss på veien.

Så la oss få leve som dine barn

Og høre din stemme.

La kirkeorgelet bruse.

La oss synge for engler, bære lys

Til hele verden med jubel,

For barnet er født.

Side 42

VENNER

Vi har venner over alt:

I TV og aviser, i blader og bøker.

Vi møter dem på gater og torg,

Og snakker sammen

Over telefon eller skype.

Vi har venner rundt kaffebordet,

I forening og møter, på trikken, på toget.

Og høyt over alt i et fly har vi venner.

På jobben går venner stille,

Og svinger seg rundt.

Venner kan være et bilde på noe stort.

Jeg har en venn i et orgel.

Det står alltid på plass,

Og tonene kommer til alle

Med et strålende smil.

Det er bra med venner som kommer og går.

Vi tenker litt på dem iblant.

Vi leser oss glade av venner i ord,

Som gir oss en smak av vår.

Vi blomstrer av venner, de er som en sol

Som kommer til oss i det blå.

Ja, takk kjære venner, som banker på,

Og kommer med gledesbud.

Jeg retter min rygg når jeg ser deg nå.

Du er ennå så pen og ung.

LYD

Jeg hører lyd der ute. Et vindpust, eller noe

Som drypper fra taket, en stjerne i natten,

Noen som kommer? Det banker på.

Noen snakker, kremter. Det er en løsunge,

Et streif av fremmede? En hånd famler i blinde.

Kanskje er det en tigger, eller en engel?

Side 43

BILDER

Bilder på vegger, i skuffer og skap.

I minner og ord de lever.

Vi drømmer og reiser i bilder hver dag.

De krydrer i mørke kvelder.

Og latteren går, og bildet blir malt.

Det er som en fest med bilder.

Og bilder blir speil, og speilet blir hav.

Hvert sekund er et bilde på vandring.

Herren tok, og Herren gav.

Et bilde blir til et underlig lys

Når tiden klipper strengen av,

Og vi er igjen som arving.

ANSIKT

Våre ansikter røper hvem vi er.

Vi smykker oss med id og stjerner,

Og glemmer ordene som former våre liv.

Vi samler og forbereder hundre år,

Og hindrer andre å slippe til,

For vi skal overleve alt.

Våre ansikter går i en malstrøm

Gjennom vinter og vår, og vi blir klippet,

Litt etter litt, til vi ligger igjen som et nøste.

Et ansikt kan ha flere masker

Som forteller om vårt indre liv på ulike plan.

Vi er den vi er, og en annen. Vi er en gåte

Som ingen kan løse, før de siste dansetrinn.

Da rekker vi frem vår hånd

Og forteller hvem vi egentlig er.

Så kan vi smykke himmelen med en ny stjerne.

For vi er lys i natten, når våre øyner kan se

Ditt ansikt.

Mine blogger

Blogger jeg følger

mandag 28. januar 2013

OGSÅ DETTE ER MITT LIV av Sigve Lauvaas*Side 31-37 (Bok 4-2013)

Kjellfrid Herredsvela-Ill.12

ROM

I rommet ser jeg et bilde.

Kanskje var det et speil, et mønster, en maske

Av en annen planet

Som sviver rundt meg, sakte.

I rommet lyser en stjerne,

Og lyset strekker seg ut til verdens ende,

Til en pol med is og snø.

Der vugger min båt i bølger av ishav.

Jeg sovner i dette uisolerte rommet, en gang,

Under stjernetre og måne.

Og huden blir hvit og blå av frost

Fra en annen virkelighet.

I rommet ser jeg en venn

Som kommer imot meg som en sommersol

Og gir meg nytt liv under vinterstjerner,

Til forvandlingen skjer.

I rommet får jeg en dypere innsikt over livet

Som reiser gjennom tidens fargegitter,

Til bildet av den ene kommer igjen

Mellom tusen lyskupler i taket.

BØLGER

Jeg lyttet til bølgeslag,

Og så et menneske på stranden,

En engel i blått undertøy.

Solbrent jaget jenter fra strand til strand

For å observere bølgene i kikkerten,

Og jeg utelukker ingen.

Om jeg bare visste, var jeg en bølge

Som ble jaktet på av unge damer i sommerhuset,

Der døren alltid er på klem

Og bølgene slår inn mot land fra Stillehavet.

Side 32

REISER

Det er mange som reiser

Rundt og rundt grøten,

Før de oppdager smørstykket,

Og sukker og kanel.

Jeg reiser med lysbilder og andre bilder

Til jeg setter meg på en rasteplass

For krypende og gående.

Her får jeg et nytt syn. Jeg ser langt.

Under bordet ligger de husløse,

Og over bordet flyr fuglene

Og napper korn.

Og himmelen er klar og ren

Og hjelper alle med nektar og honning,

Grønne og gule lys.

BEVEGELSE

Jeg beveger meg mellom årstider,

Mellom fjell og fjord.

Jeg presser meg frem i luftstrømmen,

Som en båt på havet,

Og ser bladene om våren, og blomster

Som folder seg ut

Til vinger som flyr med vinden.

Folkemassene er i bevegelse,

Og jorden går rundt sin egen akse.

Mennesker kryper som maur i ekstase

Over sommeren i trekroner og lyng,

Og nikker og vinker ivrig med i laget

Til lette dansetrinn over grønnkledd jord.

Alt beveger seg, som bokstaver og liljer,

Blomster og dyr.

Og menneskene har en høyreist gange,

Med røtter og sjel fra skaperens Gud.

Side 33

TREKKFUGL

Vi var som et par.

Vi var så like i bilde og sinn,

Og jobbet med maleri og kollasj

Til et høyere liv.

Vi streifet i landskapet, gikk mange trapper,

Og fløy i vind som fugler.

Vi rodde på havet med ørneblikk

Og vennlige smil.

Vi var forelsket og grodde sammen,

Som noen mennesker ofte gjør,

Før de en liten stund kan leve harmonisk,

Før de skilles, eller dør.

Vi var som trekkfugl, og reiste i luftige drømmer

Fra nord til sør, mens alderen kimte,

Og alle klokker spilte bass,

Før kvelden kom med sporhunder.

Vi fikk et hjem for fattigfolk, med vegger og tak.

Og hvitkledde pleiere kom med vann og brød,

Så vi kunne leve fritt igjen

Uten angst for trafikken og NRK.

EN ØY

Jeg har funnet en øy i havet.

Jeg er et ansikt som er krøpet i land.

Jeg klamrer meg til det faste og ekte,

Og er glad for himmelen, som bar meg fram.

Min øy er et seil i havet med retning og mål.

Det er en festning, et fyrlys for fiskere og skip,

En redningsplanke, en varde på veien,

Et rom, og en åpen dør for alle som er i nød.

Her er husrom nok. Og kjærligheten er stor og ekte

I stormfullt hav, og i stillhetens time,

I fullmåne på Måkeskjær.

Side 34

DIKT

Ingen kan styre ordene.

De er spontane,

Og kommer vippende som spurver.

De gleder meg som en gjest

I nattemørket.

Ordene oppfyller mitt liv,

Og gjør meg synlig.

Jeg bor i ordene, og ordene bor i meg

Som lunge og luft.

Navnet mitt et dikt som ble til,

En perle som fikk vinger og munn,

Og ører å høre med.

Jeg må løfte meg til skrivebordet,

Verdensrommet, til en globus i vinduet,

En stjerne som ennå funkler,

For å få kraft og inspirasjon.

Så kommer ordene av seg selv

Som brød til mitt hjerte.

Jeg drikker den saften som byr seg

Og skriver navnet til den ene.

Så er oppfyllelsen av drømmen,

En drøm som må vare evig,

Et dikt som skal lyse i tusen år.

En uforglemmelig blomst

En stjerne som aldri dør.

EN TIL TUSEN

David var en til seks tusen,

Jeg er en til seks milliarder menneskeliv

Som strever, og legger egg og sæd

Til nye troskyldige, som skal vandre jorden rundt

Som et varsel, at ingenting er tilfeldig.

Alt har sin plan.

En til tusen er skjønnhet, et himmellys for verden.

Og jeg er et snøfnugg i alt dette.

Side 35

LÆRE

Jeg har sluttet å lære andre.

Kunnskapen er delt,

Og visdommen henger høyt.

Jeg er en spire på jorden, en kraft

Fra blå stjerner.

Og jeg kjenner trekk fra vinduet.

Min dømmekraft er begrenset,

Med sus i ører og sinn.

Min vei er ikke gullbelagt, men ganske god

Etter den harde vinteren.

Litt telehiv er en bremse, og telefoner

Om å kjøpe noe en ikke trenger.

Jeg kan lære litt av å se på fuglene,

Og ekornet som strever.

Men jeg er ingen maur lenger,

Og latteren er sjelden nå.

Jeg har lært ifra meg, og skal hvile ut.

Egentlig er det og en lærdom.

En ny fase i livet skaper grobunn

For vekster en ikke trodde var mulig

På disse breddegrader.

Jeg morer meg med latteren i bilder,

Og svinger penselen med nye ord

Fra Melkeveien, som fører oss

Som en løftet pekefinger mot lyset.

Jeg vil lære av årstidene.

Og bekjenner for all verden,

At jeg er en dråpe i havet, en kvist på treet,

En pust i himmelrommet.

Og jeg drømmer om alle jeg har møtt

Med et godt hjerte. Hvordan ser de ut i dag?

Er de en frisk blomst,

Eller et vissent lauv på tuntreet?

For alle har sine røtter.

Også jeg kan lære av det.

Side 36

HJEM TIL NOE

Jeg vil hjem til frukthagen,

Se huset, og fjellet bak

Med tusen stier.

Jeg vil hjem til noe usynlig,

En atmosfære som var

I barndommen.

Jeg vil huske låvesvalene og katten,

Alle venner som kom og gikk.

Og blautmyra som ble dyrket opp

Til en grøderik åker med bygg.

Jeg vil kjenne lukta av dyr og frukt,

Og se millioner av etterlatte spor

I landskapet rundt tuntreet.

Jeg vil hjem til mine egne,

Til røttene som tvinger seg frem

Gjennom tusen år.

Og jeg vil finne kilden og kraften

Som får et frø til å gro.

JOBB

På vei til jobben i bil,

Med uleselige speil

Under ekstreme forhold på E39.

Her er et mønster for villmenn

Som liker utfordringer,

Og kan glemme sitt dyrebare liv.

Jobben i seg selv er et gledespunkt,

Men reisen til og fra

Kan være en dødsfelle

For den uforstandige og vise.

I en gitt situasjon, under bråbremsing

På livsfarlige veier,

Kan hver dag bli en merkedag .

Side 37

VEIER

Vi krysser hverandres veier

Og snakker med flere tunger.

På jobben er vi en annen.

Vi lever i håpet,

Og stryker hverandre på kinnet,

Og ønsker nærhet igjen.

Våre veier går med øyner.

Vi speider i store forsamlinger.

Kanskje finner vi den rette?

Friske legger vi ut på reis,

Og møter hverandre på toget,

Eller på en bro i Paris?

Vi krysser hverandre et sted

Og brenner som en fyrstikk,

Til bare støvet er igjen.

BILDE

Jeg vil være et nytt bilde,

Et bilde som strekker seg ut over tid og rom,

Og skape en atmosfære av trygghet.

Jeg vil være et tre i hagen med grønne blad

Og dype røtter, som strekker seg

Over alle grenser.

Jeg vil være et fjell på bildet,

Et fjell som vokser mot stjerner, og forteller

Om livets hemmelighet, bak gitteret

Av sølv og gull, der englene bor.

Jeg vil søke det ukjente i drømmen,

Og fly inn i bildet av de nyfødte barna

Som strever med å komme i land.

Jeg vil seile over havet etter toner av Vivaldi

Og ankre ved den hellige kyst.

søndag 27. januar 2013

OGSÅ DETTE ER MITT LIV av Sigve Lauvaas*Side 26-30 (Bok 4-2013)

Kjellfrid Herredsvela-Ill21

FJELL

Fjellet er blottet

Som et bryst på stranden,

Og tiltrekker seg varme

Fra solen som stiger.

Når båtens kjølvann

Vugger i takt, danser fjellet

Med glød og ynde,

Og gir sine konturer til landskapet.

Jeg våkner i morgendogg

Til et øye som ser

Og et hjerte som kjenner

Nærhet fra solens vinger.

Solen kommer til meg

Og kryper under min fell.

Og teltet blir til en stue

For et vardelys som aldri dør.

SKOG

Jeg stiger som et strå,

Som trær og korn.

Jeg stiger som en stjerne

Inn i himmelen.

Mitt ansikt lyser av ditt lys

Som drar oss mot det blå.

Jeg stiger som en skog,

Som et barn som drømmer.

Mine hender strekker seg i landskapet

Som sjiraffer mot grønne blad.

Mitt hjerte strekker seg som liljer,

Som mennesker mot Gud.

Skogen løfter sine vinger

Og hilser himmelens stjerner i kor.

Og fjellet lyser i måne, når jeg sover.

Side 27

MITT LIV

Her er mitt liv,

Noen røtter med stilk

Og blader.

Og jeg har blomstret av,

Men frøene jager i vinden.

Noen blir til en krans,

Andre til en bukett i vase.

En blomsterfotograf

Stiller ut mitt liv.

Jeg er en døende stjerne

Som svever i rommet.

Greinene er blitt til buestrenger,

Og musikken kan høres

I fjell og dal.

Sangen skal lyde på veien

Til den gylne porten,

Natt og dag.

DRESS

Jeg tar på meg den svarte dressen

Mens det ennå er lyst.

Jeg vet at noen dør i natt.

Det er en livslov å gi.

Jeg tenner et lys i globen,

Og tenker på mine kjære.

En dag skal lyset slokne på jord,

Og engelen vil føre oss hjem,

Og trøste de som er tilbake.

Jeg skal gå i den svarte dressen

Og finne et kirkehus.

Her vil jeg tilbringe natten

I sang og bønn til Gud.

Side 28

TAKK

Takk for sol, måne og stjerner,

Og denne velsigna dagen.

Jeg beveger meg under tretoppene

Og takker for alt.

Naturen er vakker, og venner.

Jeg synger en sang for livet.

Det er en styrke å tro.

Se, alt skal brenne opp en dag,

Men ordet skal vare evig.

Jeg hilser foreldre og søsken.

Min fødsel skal ikke bli til skamme.

Han som gav meg livet har seiret.

Jeg kan reise på første klasse,

Og takker for alt.

PIANO

Det begynner på pianokrakken

Med akkorder og nye toner.

Så er det trapper ned,

Der melodiene står i kø.

Jeg skulle skrive en pianokonsert

I G-dur, etter mønster av Bach.

Noen ville gjøre ære

På den norske natur, og fjellet

Som strekker seg opp.

Jeg lærte meg noter, og var tretten år.

Et lykkelig liv skulle åpne dører.

En berømt mann skulle slippe til,

Og prege de mørke daler.

Jeg skrev en fuge med opphøyet klang

Fra de norske fjorder.

Noen skulle synge opera fra tårnet,

Der komponisten ble født.

Side 29

STØV

At vi skal bli til støv igjen,

Det gnager i mitt hjerte.

Bli støv, for å bli ett med skaperverket,

Det vakre og vise.

Jeg grunner på det usynlige støvet,

Og alt vi ser gjennom mikroskopet.

Det virvler når lyset kommer.

Da ser vi det uendelige i nærhet

Og føler oss små.

Støv som sand og grus

Ligger som et belte på stranden.

Og vi elsker disse sanddyner

Som et teppe av ull.

Men en dag roper havet med veldig kraft

Og rensker landet for støv,

Bare fjellet blir igjen,

Det evige fundament.

DET SNØR

Lauvet klamrer seg til treet

Så lenge det kan.

Så dør det sakte.

Fargene lokker døden frem,

Og forteller for hele verden

At høsten kommer.

Vinden soper landet til yttergrensen.

Så kommer vinteren

Med et teppe snøhvite hagl

Som legger seg ned på marken.

Det er perler av diamanter

Som skaper seg om.

De skriver på tak og vegger

Med sin kalde finger,

Og hilser med frost til våren kommer.

Side 30

VINTER

I dag kom snøen.

Hele veien ble glatt og rar.

Biler og tog gikk av sporet.

Det er vinter i Norge.

Det er vår opplevelse av livet

Som gjør vinteren lang.

Snøen trenger tid å smelte.

Havet trenger vann.

Snøen soper i tunet

Og legger seg til dype fenner

Som barna leker gjemsel i.

Det er en farlig verden

Barna må lære.

Januar er tøff og kald,

Og blikket er festet på månen.

Hva kan det hjelpe oss

Om vinteren kom i desember?

Jeg fryser, og lukker døren.

Det er best å holde seg varm.

Livet har mange dager,

Og vinteren er lang.

Hvert år må vi slukke en veike.

De fyrer i alle hus.

Den som er gammel, kan feire

Nyttår med is og brus.

Det snør i det gamle, og nye,

Fra oktober til april.

Vi er overmannet av kulde på veien.

Kontrakten er minus syv.

Jeg våknet en morgen ved Dovre

Og vinteren var på hell.

Det skein i en fullgod måne

Før solringen kysset meg.