DRØM OG DIKT Poesi 2018-4 Side 9-17 *Sigve Lauvaas

Olav Garborg-ill.

Side 9-17

BARN

Barn av fremtiden,

Kan ikke forstå sine egne –

Som lever på en livsløgn.

Å gi bort formuen til fattige,

Kan forsvares, men monumentet

Vi bygget, ble lagt i grus.

Landet ble oversvømt

Av lykkejegere. Og de fikk alt,

Med oppløftet hjerte.

Barn av fremtiden må tigge

For å bygge seg et hjem.

En dag må våre egne flytte

På grunn av hat og vold.

SPEILET

Langt ute i horisonten

Ser vi jorda som en kule.

Den legger seg flat i speilet

Og puster fra daler og høye fjell.

Vi er midt i livet, og hører pust

Fra hav og granskog.

Jorden er grøderik, og gir i tusen fold.

Sannheten om skapelsen er gjemt i DNA’et.

Tiden som kommer, lodder for uvær.

Byene blir opplyst, men volden brer seg.

Vårt folk er omringet av en annen verden.

Snart eier vi ikke husrom.

Alle fluktruter er avsperret.

Og vi kan ikke overgi oss.

EN DRØM

Det er mulig dette er en drøm.

Menneskene streber etter å nå fram til Gud.

De ser fremover, og benytter tiden.

Lyset fungerer, ordene brer seg ut.

Når vi møtes med tusen fremmede

På en naken jord, omkranset av engler,

Ser jeg Rembrandt og Munch som venner.

De er oppdaget og belyst, som en av oss.

Huset mitt blir pisket ned av hagl og lyn.

Nordavinden fyller våre kar, og frosten kommer.

Under krigen var det daglige brød en drøm.

Vi sultet, og ble båret til evigheten.

LENGT

Jeg lengter etter frisk luft,

Grønt gras og skog.

Jeg lengter etter de høye fjell,

Og vinden som suser innover,

Til det innerste i min sjel.

Jeg lengter til bløt eng i vinden.

Den strekker sine hender

Og synger om en ny verden med lys,

Og grønt gras og lauv.

Med en kjælende hånd kan jeg se

At vi trenger hverandre.

Jeg står ved en korsvei og lengter

Å finne en kostelig skatt.

Regn og vind, jord og himmel, er søsken.

De søker å filme menneskene

Som kommer, og går i mitt hus.

Lyset gjennomskuer alle som barn.

VÅKNE

Jeg våkner og ser deg

Som en nyutsprunget blomst,

Med lepper av silke og ull.

Du er som en perle i hverdagen min,

En vårdag i april.

Med vinduet åpent, våkner jeg titt,

Når eplene henger på tre.

Og fuglene kvitrer sin melodi,

Mens jeg må ut for å se.

Jeg lytter til liv i tunet.

Det rusker og river i alt som er,

Når vinden fosser forbi.

Jeg kjente det sloknet en glo i dag

Når solkula gjekk i havet.

Men, jeg våkner når du er tilbake.

Hav

Hav med lange strender

Vinker i sol.

Med dype kast velter havet

Og skjuler de døde.

Den strammer strupen

Og synger i natt og storm.

Og bølgene brer seg i havet

Som skraper i fjell.

Havet begraver de døde

Og legger seg flat.

Den bølger i natt og tåke,

Før solen gir svar.

  

ORD

Ordene ordner kjolen.

Dressen blir hvit som snø.

Å komme ut fra dynen

Er dagens første bud.

Så spiser jeg litt,

Mens ordene flommer ned.

Jeg kjenner det går mot vår.

Irisen blomstrer i hagen,

Og madamen tørker klær.

Ordene strekker nakken

Og kaller meg til sitt bord.

Jeg må skrive det ordet befaler.

Da får jeg fred..

Ja, skriv når det lysner i tunet,

Og katten svinger halen.

Jeg trenger ord for å leve,

Og våkner til mål og vekt.

Vi blir undersøkt hver morgen.

Og navnet er festet til brystet.

Vi trenger tone til et alfabet

Som synger når alt er stille.

Vi trenger sol for å leve.

ENSOMHET

Historien forteller om ensomhet

Som en øy i havet.

Hver har et hjerte som banker for nærhet,

Men ikke alle kjenner varme.

Ensomhet er som en frossen skog eller grein

Som kjemper med livet.

Vår eldgamle trestamme trenger næring

For å løfte seg.

Solen rekker ut sine hender til alle.

Den ensomme skal se.

STILLHET

En død fugl i veikanten.

Ingen biler, ingen uro i veien.

Nebbet lyser i graset. En brukket veng

Forteller om en kollisjon.

Lyktestolpen ved siden, er alene,

Og vet alt om det som har skjedd.

Stillheten flammer i alterlys, i en kirke,

Langt fra byen, under stjernelys,

Ved en gammel gravplass.

KVELD

Kvelden står ved døra,

Og skogen roper. Huset skinner

Og månen blinker. Løvsangerne sover.

Det er kveld på jord. Men bekken surkler

Og synger om vårblomster og lys.

Kvelden taler, og kjenner etter

Om unge hjerter har det veldig godt.

En stjerne lyser i eikeskogen, og vinden ler.

Snøen smelter og barna leker.

I kveld er det dans i det blå rommet.

De går i ring, og kjenner varmen.

Og alle vet at livet er kort.

ET MENNESKE

Et menneske uten gud,

Eksisterer bare i navnet.

Det går saktmodig langs veien

En vinternatt før jul.

På trammen sitter en jakthund

Med øyner av stål.

Med kalde fingertupper

Tar menneskebarnet avskjed.

Det er en vemodig gudstjeneste,

Når klokkene ringer tre slag,

Og kisten blir dekket med jord.

VIND

Vinden var sval, så ble den kald.

Og jeg var naken

Og levde som en fremmed.

Alt jeg var, hadde jeg i meg:

Krefter og mot, et ømt hjerte.

Når vinden vinket,

Kunne jeg rekke ut en arm.

Jeg kunne favne hele himmelen

Med stjerner og måne.

Men vinden reiste forbi.

Jeg hørte vingeslag, og våknet.

Reisen var slutt, og jeg var alene.

Jeg var blant gnagere og fugl

Og hadde vinger. Jeg landet

På en strand med pjuskete kyllinger.

Når vinden kom, var alt borte.

Ingen vingefjører var å se.

Bølgene veltet på land med grådige plask.

Alle har sin dag, og alle må vente

Til vinden tar oss med.

NATT

I glasset leser vi timer og år.

Skogen og vinden leker gjemsel.

Stjerner blåser på himmelhav.

Og små barn sover i natten.

Sorgen er langt borte, og havet er stort.

Natten er vid som en åker.

Med vinden åpner du verdens gap.

Her lever de stundesløse.

TID FOR ALT

Der er tid for alt.

I dag er det vinter i byen.

Kaos i trafikken.

Svake mennesker blir gjemt bort.

Bladenes kjole roper i snøen

Kulden strammer til,

Og vannet fryser.

Tid for et møte om livet

Som rusler, etter en ny fødsel.

Alle har nok med sitt.

Mørke og lys går hånd i hånd.

Alt opphøyer tiden.

Vinden lokker. Himmelen danser.

Skyene seiler i drøm og dikt.

Snøen skal smelte.

Vinter blir til vår.

Der er en plan, og en tid for alt.

Tiden kroner hvert under som skjer.

Du er utvalgt til tjeneste i dag.

VÅR

Knopper brister.

I denne parken er lerketrær.

Hva har de å bestille?

Lauvet til en lønn eller bjørk

Åpner seg i min kjærlighet.

Vårens lys taler mildt,

Og snur seg etter vinden.

Når våren kommer, ser jeg frukt

Av en lang vinter.

Jeg føler en hellig glede i hagen,

En overgivelse fra mørke til lys.

URO

Høsten gir meg uro.

Skal jeg overgi meg nå.

Her er mange vitner.

Lauvet fyker med vinden.

Knoppene gjør motstand.

De skal reise seg en dag.

Høst og vinter er overgivelse.

Noen dør i oppbruddets time.

Menneskebarnet blir omsvøpt,

Og kjenner angst for kulde og storm.

Den myke talen er borte.

Lyset forvinner bak alle fjell.

Vi er nakne igjen, redde

For morgendagen, det ukjente.

Gjenstridig går vi mot mørket

Og blir fanget som en fugl i garnet.

NAVN

Du som har et navn

Som spenner over galaksen

Og rører ved menneskene,

Tilgi vår uforstand, gi nåde.

Rør ved oss med din finger

Så vi kan tale.

Gi oss synet igjen, og lær oss å lytte.

La oss ferdes oppreist i lyset

Mot evighetens vektskål.

La vingene bli lette, så vi kan fly

Når dagen og timen kommer.

Lær oss å kjenne din stemme,

Så vi ikke går oss bort.

DØR

Jeg vil åpne vinduer og dører.

Kanskje noen vil komme inn?

Lyset strømmer på, og en mild luft

Fra skog og hage vitner om liv.

Stuen er pyntet til fest,

Og trappene er vasket rene.

Kanskje kommer en ukjent gjest,

Som jeg tar imot med glede.

Ingen må vente utenfor. Døren er åpen.

Vinduene er pusset. Speilet ser.

Messing og sølv skinner som gull

Og venter på den store dagen.

LANDSKAP

Sjelens landskap i regn og tåke,

Klarner opp mot kveld.

Når solen synker, og dagen minker,

Ser vi landskapet i en gåte.

Hvem kjenner tidens karusell,

Uten å miste pusten?

Sjelens landskap har sin tid.

Og alle barn i verden kan telle dager.

Vi lever i balanse mellom årstider

Og vår egen tid. Det går fremover

I bølger og stup, eller i en jevn rytme.

Alt som lever skal frem

Til en evig erkjennelse, en samhørighet

Med landskapet fra Gud.

  

O.Garborg-ill.