 |
| Kjellfrid Herredsvela-Ill.4 |
TIDLIG
MORGEN
Kan
ikke huske alt,
Men
skjelver fra topp til tå.
Jeg
har trasket gjennom livet,
Skritt
for skritt,
Og
kjenner jeg er gammel nå.
Jeg
fryser litt, og taper terreng
I
bøker og landskap.
Jeg
skulle lest avisen fra i går,
Men
finner sengebrisken, og sovner.
Det
er vinter i Norge.
Noen
timer sener må jeg opp.
Etterpå
koker jeg kaffe
Og
spiser litt, og ser ut vinduet.
Solen
er ikke konge i tunet,
Men
trærne vinker til alle.
JANUAR
Sånn,
på denne tiden, klatrer solen over fjellet,
Og
kommer inn vinduet med friske pust
Av
godhet og varme, og små stråler
Som
sirkler i rommet, og griper om seg
Med
lyse silkehansker.
Solen
kommer en fargerik dag i januar
Med
arvesølv og stas, og forteller
Om
våren, som snart skal komme,
Og
gir oss et teppe av ull til barnet
I
vinterkulden, som presser på,
Og
brekker bein og lår på glatte veier.
Sånn
er livet i januar, en måned
Som
klatrer med snø i fjellet,
Før
februar med stjernehimmel og nattefrost.
Jeg
er glad som kan være inne nå.
Jeg
har sluttet med skiløp og fjellklatring,
Og
drømmer om en evig vår.
Side 39
BARE
BRA
Hvordan
har du det?
Bare
bra, sier den andre, skånsomt,
Og
kunne ha sagt mye mer.
Hvordan
går det? Spør vi gjerne.
Bare
bra, lyder ekkoet.
Det
er ord som ligger som bandasje
Når
anledningen byr seg.
Det
er bra at noe er bra,
Og
vi kan forklare i hemmelighet
Hvordan
vi egentlig har det.
Ikke
alle kan snakke reint.
Jeg
kunne fortalt mange historier
Om
å ha det bra. Det er en vanskelig glose.
Men
alle vil videre i livet, og lærer fort
At
alt er ikke bare bra.
Vi
lever på forklarelsens berg.
Og
en dag skal vi få vite, uten skånsel,
At
livet er en gåte. Men uten ordet
Kan
vi ingenting gjøre.
I
VINDEN
Jeg
var i vinden, og blåste hit og dit.
Og
vinden tok seg opp, og ble til storm.
Jeg
ble i stormen gjennom mange år,
Til
jeg møtte fjellet.
Det
rikket seg ikke en tomme.
Jeg
la mine hender på fjellet,
For
å flytte fjellet til en ny planet,
Men
måtte gi opp. Jeg var for gammel.
Mine
krefter var i barndommen en storm
Som
kunne forvandle verden.
Nå
er jeg en tigger, en vingeløs fugl i vinden.
Side 40
REGN
Helst
vil jeg ut i regnet,
Og
la det sile ned.
Jeg
drømmer å kjenne smaken
Av
regn på marken her.
Graset
skal gro, og stige
Mot
himmelens lampehvelv.
Jeg
drømmer om regn i håret,
Og
bader i gamle tjern.
Hestene
står i regnet,
Og
sauene søker ly.
Duften
av regn skal smuldre
Til
vårluft i hagen din.
BLOMST
Den
hvite prestekragen,
Og
blomsten med rødlig skjær.
Begge
har lys i håret,
Og
begge er uten klær.
Eller,
kanskje er kronblad noe
Som
likner et plagg, en frakk.
En
kåpe har alle blomster
Som
lyser en sommernatt.
Blomster
er rare jenter
Som
synger og spiller gitar.
Hver
blomst er et drømmehjerte
Et
fargerikt, fromt begjær.
GRENSE
Jeg
sitter ved grensen i Kornsjø,
Og
bortenfor der er du.
Hver
kveld skal jeg gå over grensen
Og
kysse min elskede, til lyset kommer igjen.
Side 41
TÅRER
Skaperen gav, skaperen
tok.
Og sorgen ble møtt med
tårer.
Men skaperen viste
nåde
For alle som kjente
navnet.
Mens bølger av hat
ropte
Over grensen til
Israel,
Åpnet Gud en lysbro
for engler
Som kjempet til
morgengry.
Tårer ble til bekker,
og sorgen
Ble båret mot
grensehavet,
Der regnbuen gir et
vern.
Og skaperen reiser sin
panne.
SYNG
Syng, mine venner.
Syng mens det ennå er
dag.
La stengelen peke mot
stjerner
Og blomstre for alle
barn.
Syng for en verden med
blomster
Og kjærlighet.
Syng for nåden, for
livet.
Ja, hver morgenstund
må vi synge
For himmelens
åndedrett.
Fattige og rike må
synge
For kraften i ordet,
for vennligheten
Som møter oss på
veien.
Så la oss få leve som
dine barn
Og høre din stemme.
La kirkeorgelet bruse.
La oss synge for
engler, bære lys
Til hele verden med
jubel,
For barnet er født.
Side 42
VENNER
Vi har venner over
alt:
I TV og aviser, i
blader og bøker.
Vi møter dem på gater
og torg,
Og snakker sammen
Over telefon eller
skype.
Vi har venner rundt
kaffebordet,
I forening og møter,
på trikken, på toget.
Og høyt over alt i et
fly har vi venner.
På jobben går venner
stille,
Og svinger seg rundt.
Venner kan være et
bilde på noe stort.
Jeg har en venn i et
orgel.
Det står alltid på
plass,
Og tonene kommer til
alle
Med et strålende smil.
Det er bra med venner
som kommer og går.
Vi tenker litt på dem
iblant.
Vi leser oss glade av
venner i ord,
Som gir oss en smak av
vår.
Vi blomstrer av
venner, de er som en sol
Som kommer til oss i
det blå.
Ja, takk kjære venner,
som banker på,
Og kommer med
gledesbud.
Jeg retter min rygg
når jeg ser deg nå.
Du er ennå så pen og
ung.
LYD
Jeg hører lyd der ute.
Et vindpust, eller noe
Som drypper fra taket,
en stjerne i natten,
Noen som kommer? Det
banker på.
Noen snakker, kremter.
Det er en løsunge,
Et streif av fremmede?
En hånd famler i blinde.
Kanskje er det en
tigger, eller en engel?
Side 43
BILDER
Bilder på vegger, i
skuffer og skap.
I minner og ord de
lever.
Vi drømmer og reiser i
bilder hver dag.
De krydrer i mørke
kvelder.
Og latteren går, og
bildet blir malt.
Det er som en fest med
bilder.
Og bilder blir speil,
og speilet blir hav.
Hvert sekund er et
bilde på vandring.
Herren tok, og Herren
gav.
Et bilde blir til et
underlig lys
Når tiden klipper
strengen av,
Og vi er igjen som
arving.
ANSIKT
Våre ansikter røper
hvem vi er.
Vi smykker oss med id
og stjerner,
Og glemmer ordene som
former våre liv.
Vi samler og
forbereder hundre år,
Og hindrer andre å
slippe til,
For vi skal overleve alt.
Våre ansikter går i en
malstrøm
Gjennom vinter og vår,
og vi blir klippet,
Litt etter litt, til
vi ligger igjen som et nøste.
Et ansikt kan ha flere
masker
Som forteller om vårt
indre liv på ulike plan.
Vi er den vi er, og en
annen. Vi er en gåte
Som ingen kan løse,
før de siste dansetrinn.
Da rekker vi frem vår
hånd
Og forteller hvem vi
egentlig er.
Så kan vi smykke
himmelen med en ny stjerne.
For vi er lys i
natten, når våre øyner kan se
Ditt ansikt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar