OGSÅ DETTE ER MITT LIV av Sigve Lauvaas*Side 31-37 (Bok 4-2013)

Kjellfrid Herredsvela-Ill.12

ROM

I rommet ser jeg et bilde.

Kanskje var det et speil, et mønster, en maske

Av en annen planet

Som sviver rundt meg, sakte.

I rommet lyser en stjerne,

Og lyset strekker seg ut til verdens ende,

Til en pol med is og snø.

Der vugger min båt i bølger av ishav.

Jeg sovner i dette uisolerte rommet, en gang,

Under stjernetre og måne.

Og huden blir hvit og blå av frost

Fra en annen virkelighet.

I rommet ser jeg en venn

Som kommer imot meg som en sommersol

Og gir meg nytt liv under vinterstjerner,

Til forvandlingen skjer.

I rommet får jeg en dypere innsikt over livet

Som reiser gjennom tidens fargegitter,

Til bildet av den ene kommer igjen

Mellom tusen lyskupler i taket.

BØLGER

Jeg lyttet til bølgeslag,

Og så et menneske på stranden,

En engel i blått undertøy.

Solbrent jaget jenter fra strand til strand

For å observere bølgene i kikkerten,

Og jeg utelukker ingen.

Om jeg bare visste, var jeg en bølge

Som ble jaktet på av unge damer i sommerhuset,

Der døren alltid er på klem

Og bølgene slår inn mot land fra Stillehavet.

Side 32

REISER

Det er mange som reiser

Rundt og rundt grøten,

Før de oppdager smørstykket,

Og sukker og kanel.

Jeg reiser med lysbilder og andre bilder

Til jeg setter meg på en rasteplass

For krypende og gående.

Her får jeg et nytt syn. Jeg ser langt.

Under bordet ligger de husløse,

Og over bordet flyr fuglene

Og napper korn.

Og himmelen er klar og ren

Og hjelper alle med nektar og honning,

Grønne og gule lys.

BEVEGELSE

Jeg beveger meg mellom årstider,

Mellom fjell og fjord.

Jeg presser meg frem i luftstrømmen,

Som en båt på havet,

Og ser bladene om våren, og blomster

Som folder seg ut

Til vinger som flyr med vinden.

Folkemassene er i bevegelse,

Og jorden går rundt sin egen akse.

Mennesker kryper som maur i ekstase

Over sommeren i trekroner og lyng,

Og nikker og vinker ivrig med i laget

Til lette dansetrinn over grønnkledd jord. 

Alt beveger seg, som bokstaver og liljer,

Blomster og dyr.

Og menneskene har en høyreist gange,

Med røtter og sjel fra skaperens Gud. 

Side 33

TREKKFUGL

Vi var som et par.

Vi var så like i bilde og sinn,

Og jobbet med maleri og kollasj

Til et høyere liv.

Vi streifet i landskapet, gikk mange trapper,

Og fløy i vind som fugler.

Vi rodde på havet med ørneblikk

Og vennlige smil.

Vi var forelsket og grodde sammen,

Som noen mennesker ofte gjør,

Før de en liten stund kan leve harmonisk,

Før de skilles, eller dør.

Vi var som trekkfugl, og reiste i luftige drømmer

Fra nord til sør, mens alderen kimte,

Og alle klokker spilte bass,

Før kvelden kom med sporhunder.

Vi fikk et hjem for fattigfolk, med vegger og tak.

Og hvitkledde pleiere kom med vann og brød,

Så vi kunne leve fritt igjen

Uten angst for trafikken og NRK.

EN ØY

Jeg har funnet en øy i havet.

Jeg er et ansikt som er krøpet i land.

Jeg klamrer meg til det faste og ekte,

Og er glad for himmelen, som bar meg fram.

Min øy er et seil i havet med retning og mål.

Det er en festning, et fyrlys for fiskere og skip,

En redningsplanke, en varde på veien,

Et rom, og en åpen dør for alle som er i nød.

Her er husrom nok. Og kjærligheten er stor og ekte

I stormfullt hav, og i stillhetens time, 

I fullmåne på Måkeskjær.

Side 34

DIKT

Ingen kan styre ordene.

De er spontane,

Og kommer vippende som spurver.

De gleder meg som en gjest

I nattemørket.

Ordene oppfyller mitt liv,

Og gjør meg synlig.

Jeg bor i ordene, og ordene bor i meg

Som lunge og luft.

Navnet mitt et dikt som ble til,

En perle som fikk vinger og munn,

Og ører å høre med.

Jeg må løfte meg til skrivebordet,

Verdensrommet, til en globus i vinduet,

En stjerne som ennå funkler,

For å få kraft og inspirasjon.

Så kommer ordene av seg selv

Som brød til mitt hjerte.

Jeg drikker den saften som byr seg

Og skriver navnet til den ene.

Så er oppfyllelsen av drømmen,

En drøm som må vare evig,

Et dikt som skal lyse i tusen år.

En uforglemmelig blomst

En stjerne som aldri dør.

EN TIL TUSEN

David var en til seks tusen,

Jeg er en til seks milliarder menneskeliv

Som strever, og legger egg og sæd

Til nye troskyldige, som skal vandre jorden rundt

Som et varsel, at ingenting er tilfeldig. 

Alt har sin plan.

En til tusen er skjønnhet, et himmellys for verden.

Og jeg er et snøfnugg i alt dette.

Side 35

LÆRE

Jeg har sluttet å lære andre.

Kunnskapen er delt,

Og visdommen henger høyt.

Jeg er en spire på jorden, en kraft

Fra blå stjerner.

Og jeg kjenner trekk fra vinduet.

Min dømmekraft er begrenset,

Med sus i ører og sinn.

Min vei er ikke gullbelagt, men ganske god

Etter den harde vinteren.

Litt telehiv er en bremse, og telefoner

Om å kjøpe noe en ikke trenger.

Jeg kan lære litt av å se på fuglene,

Og ekornet som strever.

Men jeg er ingen maur lenger,

Og latteren er sjelden nå.

Jeg har lært ifra meg, og skal hvile ut.

Egentlig er det og en lærdom.

En ny fase i livet skaper grobunn

For vekster en ikke trodde var mulig

På disse breddegrader.

Jeg morer meg med latteren i bilder,

Og svinger penselen med nye ord

Fra Melkeveien, som fører oss

Som en løftet pekefinger mot lyset.

Jeg vil lære av årstidene.

Og bekjenner for all verden,

At jeg er en dråpe i havet, en kvist på treet,

En pust i himmelrommet.

Og jeg drømmer om alle jeg har møtt

Med et godt hjerte. Hvordan ser de ut i dag?

Er de en frisk blomst,

Eller et vissent lauv på tuntreet?

For alle har sine røtter.

Også jeg kan lære av det.

Side 36

HJEM TIL NOE

Jeg vil hjem til frukthagen,

Se huset, og fjellet bak

Med tusen stier.

Jeg vil hjem til noe usynlig,

En atmosfære som var

I barndommen.

Jeg vil huske låvesvalene og katten,

Alle venner som kom og gikk.

Og blautmyra som ble dyrket opp

Til en grøderik åker med bygg.

Jeg vil kjenne lukta av dyr og frukt,

Og se millioner av etterlatte spor

I landskapet rundt tuntreet.

Jeg vil hjem til mine egne,

Til røttene som tvinger seg frem

Gjennom tusen år.

Og jeg vil finne kilden og kraften

Som får et frø til å gro.

JOBB

På vei til jobben i bil,

Med uleselige speil

Under ekstreme forhold på E39.

Her er et mønster for villmenn

Som liker utfordringer,

Og kan glemme sitt dyrebare liv.

Jobben i seg selv er et gledespunkt,

Men reisen til og fra

Kan være en dødsfelle

For den uforstandige og vise.

I en gitt situasjon, under bråbremsing

På livsfarlige veier,

Kan hver dag bli en merkedag .  

Side 37

VEIER

Vi krysser hverandres veier

Og snakker med flere tunger.

På jobben er vi en annen.

Vi lever i håpet,

Og stryker hverandre på kinnet,

Og ønsker nærhet igjen.

Våre veier går med øyner.

Vi speider i store forsamlinger.

Kanskje finner vi den rette?

Friske legger vi ut på reis,

Og møter hverandre på toget,

Eller på en bro i Paris?

Vi krysser hverandre et sted

Og brenner som en fyrstikk,

Til bare støvet er igjen.

                                     

BILDE

Jeg vil være et nytt bilde,

Et bilde som strekker seg ut over tid og rom,

Og skape en atmosfære av trygghet.

Jeg vil være et tre i hagen med grønne blad

Og dype røtter, som strekker seg

Over alle grenser.

Jeg vil være et fjell på bildet,

Et fjell som vokser mot stjerner, og forteller

Om livets hemmelighet, bak gitteret

Av sølv og gull, der englene bor.

Jeg vil søke det ukjente i drømmen,

Og fly inn i bildet av de nyfødte barna

Som strever med å komme i land.

Jeg vil seile over havet etter toner av Vivaldi

Og ankre ved den hellige kyst.